Et lite julebrev :-)

Jeg vil få takke alle som har deltatt på kurs, privattimer, treninger og treff dette året. Jeg har hatt utrolig mange flotte stunder sammen med dere og hundene deres. Vi har ledd sammen og noen ganger også grått sammen, vi har diskutert hundetrening og atferd, funnet løsninger på problemer og hatt mange “gjennombrudd” i treningen. Jeg har møtt så utrolig mange trivelige folk og flotte hunder. Dere har gjort at det å planlegge kurs og også hver enkelt kurskveld, har gått som en lek. Tusen takk!
cropped-img_0504.jpg
Ebbie har ikke vært så mye involvert i kursene mine denne høsten. Hun har vært min aller beste og trofaste hjelpe-instruktør i flere år og har vært til utrolig stor hjelp for meg. Ebbie ble 10 år i sommer og da ble hun pensjonert fra hjelpe-instruktørjobben. Hun elsker å trene og å jobbe fortsatt og det får hun lov til også, omtrent hver eneste dag. Pia kommer nok til å overta jobben for Ebbie til våren, for hun har virkelig kommet seg når det gjelder lyst og glede til å trene. Fanterampen er blitt 12 år og nyter tilværelsen som “alenehund” hos min datter Martine og samboer David. De er kjempeflinke med han og gir han et så utrolig godt liv. Det er jeg veldig takknemlig for. Fant er sammen med meg og “jentene” når det blir mye jobb og annet på dem, og da har vi noen skikkelig gode dager sammen.
Nå står jula for døra og vi skal nyte god mat, samvær med dem som vi er glad i og kose oss med våre fir-beinte bestevenner. Jeg har ikke satt opp noen nye kurs for våren – 18 enda, jeg får se hva det blir til. Det jeg gleder meg veldig til, er at jeg skal undervise noen helger v. Innlandet Hundesenter sin hundetrener-utdannelse. Det blir veldig morsomt og så blir det fint å få noen “kollegaer” å diskutere med og å samarbeide med.
Da gjenstår det bare å ønske dere alle ei riktig god jul og et godt nytt år. Jeg håper at vi sees i 2018.
God juleklem fra Hilde.
Reklamer

Super-innkalling = krise-innkalling.

Jeg har trent mye på det jeg kaller for «super-innkalling». Jeg skiller mellom super-innkalling og hverdags-innkalling. Hverdags-innkallingen er dette: «kom hit da, Ebbie», «hit», «her», «nå må dere komme» osv. Noen ganger får hundene en godbit når de kommer, andre ganger ikke.

Jeg trener inn super-innkallingen på en helt spesiell måte, som fungerer veldig fint for meg og hundene mine. Denne fremgangsmåten benytter jeg meg av når jeg holder kurs og privattimer, også.

Tanken er at når hundene hører denne spesielle innkallings-lyden, skal de omtrent «snu i lufta» og komme i full fres inn til meg. Hundene skal ha en kjempestor forventning og stor motivasjon til meg, og belønningen som de får inne hos meg. Jeg skal ha en mye større verdi for hundene, enn alle andre fristelser rundt meg. Lyden blir trent inn og skal være omtrent automatisert, og «sitte» når en virkelig trenger det.

Dette er noen av leikene mine hunder er glade i å bli belønnet med + godbiter, selvsagt. Finn den typen belønning som din hund virkelig elsker. Da kommer du langt når du trener innkalling. Husk bare at verdien på belønningen kan variere over tid, og at du derfor må bytte belønning innimellom.

P1020588

P1020594

P1020559

Fanterampen liker å leke med fuglen sin. Den pleier jeg å bruke som belønning, når han går spor.

P1020500

Jeg har brukt super-innkallingen flere ganger og jeg blir like glad for at den fungerer hver gang jeg bruker den. En av gangene jeg brukte den, var da jeg gikk tur med Pia og Ebbie i Ljøtelende.

Vi gikk ned mot Tunhovdfjorden og plutselig begynte Pia å «jakte». Hun sprang med bust på nakken, hoppet og spratt hit og dit og jeg skjønte med en gang at her var det et eller flere dyr. Eller så hadde det vært noen dyr der like før vi kom. Jeg kikket meg rundt, men jeg så kun ekornspor og harespor i nysnøen. Jeg kunne ikke se noen dyr og tenkte at vi skulle gå litt til før vi snudde. Pia og Ebbie sprang rundt i full fart fortsatt og jeg begynte å bli litt engstelig for hvilket dyr som hadde vært der. Da jeg kom opp på en liten bakketopp, så jeg dem. Reinsdyr, en kjempestor flokk! De sto helt stille foran meg, omtrent som en vegg. De sto med ansiktene mot meg og jeg kjente at jeg nesten fikk panikk. Pia og Ebbie sto mellom meg og flokken, på ganske lang avstand fra meg. Jeg bråsnudde, ropte ut super-innkallingslyden min og tok beina fatt. Jeg sprang alt det jeg var god for. Da jeg snudde meg for å se hvordan det gikk med Pia og Ebbie, kom de i full fres mot meg og stoppet ikke før de sto helt nærme meg. Super-innkallingen handler bla. om at hundene skal komme helt inn til meg, og ikke stoppe på noen meters avstand fra meg.

Jeg hadde ikke med meg noen belønning til dem (antageligvis første gang i historien), men jeg kastet vottene rundt meg og så lekte vi heftig med dem,  – lenge. Lek er nemlig en kjempefin belønning for Pia og Ebbie.

Jeg hørte ingen hover og dundrende bein, derfor regnet jeg med at flokken fortsatt sto stille. Vi gikk i motsatt retning en times tid og heldigvis møtte vi ikke på flere reinsdyr på turen.

En annen gang jeg brukte super-innkallingen min, var da vi gikk i samme området og det plutselig dukket opp noen mennesker bak oss. Det er ytterst sjelden at jeg møter noen mennesker i Ljøtelende, faktisk. Pia og Ebbie var i fullt sprang mot dem, men brå-snudde og kom helt inn til meg da jeg brukte super-innkallingslyden. Fant klarte jeg å få stoppet før han fikk sprunget avgårde, og det var nok lurt. Denne gangen hadde jeg med meg godbiter (tørka lever) og gjett om jeg var raus med å gi hundene disse godbitene. Vi fant også en pinne som vi leika med, og etter belønningen hadde hundene helt glemt menneskene som nå hadde gått forbi oss.

DERFOR: tren på innkallingen så ofte som du kan. Hvis du ikke har gjort det, kan du heller ikke bli irritert på hunden din, hvis den ikke kommer når du roper på den. Så enkelt er det egentlig!

NOEN ENKLE RÅD VEDR. INNKALLINGSTRENINGEN.

  • Lag deg en kjempefin innkallings-lyd, en som er lett for deg å bruke og som kan høres på lang avstand. Ikke bruk kommandoene som du benytter deg av, på hverdags-innkallingen.
  • Vær konsekvent og belønn hver gang du trener innkalling.
  • Finn verdens beste belønning og ikke bruk denne i andre situasjoner. Belønningen skal være et «knapphetsgode» og må derfor ikke ligge fremme til fri benyttelse. Bytt belønning etter en tid, slik at det blir variasjon i belønningene.
  • Tren i situasjoner som du vet dere kommer opp i. Bruk langline for å ha kontroll på hunden din.
  • Tren på forskjellige plasser. Det er viktig.
  • Legg opp treningen slik at hunden har mulighet for å lykkes.
  • Øk vanskelighetsgraden på treningen litt etter litt. Husk at mestring gir selvtillit for hunden (og deg).
  • Når du trener og hunden ikke kommer på innkalling nr 2, må du gjøre det lettere for hunden.
  • Bruk god tid når du belønner (ikke bare gi en godbit, det holder ikke).
  • Ikke bruk sint stemme eller vær negativ når du trener innkalling. Innkalling skal bare gi gode følelser hos hunden din og motivere den til å komme helt inn til deg.
  • Hvis hunden kommer sakte mot deg, kan den ha reagert på din litt negative stemme. Den prøver derfor å dempe deg ved å gå sakte. Dette gjør hundene i en slik situasjon. Hunden er derfor ikke ulydig, og skal for guds skyld ikke bli «tatt» eller annet (f.eks. et sint kropp-språk fra deg), når den kommer inn til deg.
  • Hvis hunden din ikke kommer, må du gjøre det lettere for den i å lykkes. Bli ikke sint på hunden din i en slik situasjon. Tren mere.
  • Ikke «bruk opp» super-innkallingslyden din. Det gjør du når du ikke alltid belønner hunden etter at du har ropt på den. Hunden mister da forventningen og gleden den føler når den kommer helt inn til deg. Bruk heller hverdags-innkallingen i slike situasjoner.

Jeg kunne ha skrevet mye mere, både om teori og praktisk innkallings-trening. Det får du hvis du deltar på et innkallings-kurs. I hvert fall hos meg.

UT OG TREN INNKALLING OG HA DET MORSOMT UNDERVEIS.

Er det lov til å kastrere hunder i Norge? Hjelper det på problematferd?

Legg særlig merke til de to siste kapitlene. Der står det at problematferd ikke forsvinner ved kastraksjon. Tvert imot, det ender mange ganger med et helt annet tragisk utfall.

Mattilsynet skriver på sin hjemmeside: 

SITAT: «I Norge er det bare lov å kastrere hunder når det er nødvendig ut fra hensynet til den enkelte hundens helse eller velferd. Det er også tillatt å kastrere enkelte typer brukshunder, som for eksempel førerhunder, når dette er nødvendig for at hunden skal fungere i sin viktige jobb.

I mange land er det svært vanlig å kastrere hunder. Inngrepet gjøres gjerne rutinemessig for å forebygge uønsket formering eller på annen måte gjøre hundeholdet enklere for eieren. Slik rutinemessig eller forebyggende kastrering, for eksempel for å slippe bryderi med løpetid eller unngå kreft i kjønnsorganer, er ikke i tråd med den norske dyrevelferdsloven.

Kastrering er et kirurgisk inngrep hvor testiklene eller eggstokkene fjernes eller ødelegges. Kastrering av hannhund er et relativt enkelt inngrep, mens kastrering av tispe er en større operasjon. Alle kirurgiske inngrep utsetter hunden for belastninger og potensielle komplikasjoner, bl.a. i form av smerte, blødning og infeksjon.

Kastrerte hunder produserer ikke lenger kjønnshormoner. Dette kan påvirke hundens helse og velferd, både positivt og negativt. Inkontinens (urinlekkasje) og fedme (at hunden blir overvektig) er noen kjente bivirkninger. Mange hunder endrer også atferd etter kastrering.

Det er vanlig å kastrere hunder for å forsøke å løse atferdsproblemer. For eksempel plages noen tisper av innbilte svangerskap eller store humørsvingninger relatert tilbrunstsyklusen. Noen hannhunder plages av unormalt høy kjønnsdrift som gir langvarig frustrasjon, vekttap eller andre problemer. I slike tilfeller kan kastrering være akseptabelt fordi inngrepet gir en velferdsgevinst for hunden som overgår ulempene.

JEG BER DERE LEGG MERKE TIL:  Det er bare når hundens problematferd skyldes påvirkning fra kjønnshormoner at kastrering vil være et effektivt tiltak. Mange atferder som oppleves som et problem for hundeeieren har andre årsaker enn kjønnsdrift. Aggresjon kan for eksempel skyldes at hunden er engstelig eller usikker. I slike tilfeller vil ikke kastrering ha noen effekt på problemet. Tvert i mot kan hundens problematferd bli verre eller det kan oppstå nye problemer.

Ofte er den beste måten å behandle problematferd på å få hjelp til å trene hunden til å endre atferd. Før du bestemmer deg for å kastrere hunden din, må du forsikre deg om at dette er den riktige behandlingen av problemet og at hunden din vil få et bedre liv etter inngrepet. Dette er noe som veterinæren og andre personer med faglig kunnskap om temaet (atferdsterapeuter) kan hjelpe deg å vurdere». SITAT SLUTT.

Det er dessverre altfor mange hannhunder som blir kastrert i dag, fordi eier og veterinær kommer til enighet om det. Eier ønsker hjelp fordi hunden utagerer på andre hunder, den bjeffer og gjør utfall, hunden rir på andre hunder osv. Dette blir av eier og veterinær tolket som sinne og aggresjon, noe som det i de aller fleste tilfeller ikke er. Problematferd blir ikke løst ved å kastrere hunden, snarere tvert i mot. Veldig mange hunder blir dårligere enn før, de forandrer atferd negativt, de blir vanskelige å ha i hus, de gjør oftere utfall på tur og de får generelt mye dårligere selvtillit. Noen hunder er dessverre også blitt avlivet som følge av at de er blitt kastrert.

Jeg skulle ønske at flere som vurderer å kastrere hannhundene sine tok en prat med en utdannet atferdskonsulent først, slik at vi kunne diskutert hva som er problemet. De aller fleste hunder som gjør utfall/bjeffer, gjør det fordi de er redde/engstelige. De er ikke sinte. Veldig mange hunder som rir på andre hunder, gjør det pga. stress, ikke fordi de skal «klatre på rangstigen».  Mange hundeeiere blir sinte på hundene sine når de oppfører seg slik og det har ingen hensikt. Vi kan ikke straffe redsel og usikkerhet hos en hund, da blir alt bare mye verre. Ved å ta en prat om hundens atferd, kan vi finne en løsning og lage et treningsopplegg, som gjør at hunden din blir mere selvsikker og trygg og at den til slutt klarer å oppføre seg slik som vi ønsker at hunden skal.

I sommer og høst har jeg hatt flere hunder på konsultasjon, som er kastrerte. Felles for dem, er at problematferden virkelig har eskalert og hundene og familiene deres har det virkelig ikke greit. Mitt råd til dere som lurer på om dere skal kastrere hundene deres, er: i tillegg til å prate med veterinær, ta en prat med en atferdskonsulent først og diskuter hva som er problemet. Som oftest lar ting seg ordne med et treningsopplegg som blir satt opp av oss, som eier og hund må følge. Det er også viktig med et par oppfølgings-timer, for å eventuelt justere på treningsopplegget og å komme videre i treningen.

Å kastrere hunder er som oftest ikke veien å gå, når det kommer til problematferd. Ta kontakt, hvis du lurer på om din hunds atferd er på det mentale plan eller om det er noe som bør løses ved å kastrere den.